Du kommer bort til meg og spør: "Hva gjør vi med dette?" Jeg ser på deg og svarer dumt: "Dette? Hva mener du?" Jeg vet hva «dette» er, men vil vel egentlig høre deg si det. "Du vet like godt som meg hva jeg mener med «dette», det som ligger og ulmer mellom oss to", svarer du lavt. Litt forfjamset ser jeg på deg og skjønner at du også har merket spenningen mellom oss, noe jeg trodde bare lå hos meg. Ser på deg og svarer: "Trodde det bare var meg…" Du rister nesten ubemerket på hodet. Vi vet begge to at det ikke er så mye vi kan gjøre, vi er opptatte begge to og det er ingen av oss som ønsker å ødelegge det. Jeg reiser meg, smiler, stryker deg på kinnet og går bort til de andre.
Resten av kvelden forsvinner i en tåke. Jeg drømmer om deg og våkner svett neste morgen. Dette er bare noe jeg må legge bak meg… Klarer ikke å få deg ut av hodet, stadig vekk innom facebook og sjekker, smyger meg til å titte på bildet av deg. Føler nesten at den dårlige samvittigheten lyser som en glorie rundt meg. Glem det, sier jeg til meg selv, dette er en kompis og dama hans er en venninne.Resten av helgen snegler seg avgårde og jeg er faktisk glad da mandagen kommer og jobben venter. Noe annet å tenke på. Så ringer telefonen. "Hei, det er meg. Har du mulighet til å møte meg for en kaffe? Vi er nødt til å få pratet ut om dette, om oss…" Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, men stotrer frem et ja og du foreslår et sted vi skal møtes, om en time.
Jeg legger på, hjertet hamrer og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Du sitter allerede og venter når jeg kommer heseblesende inn, et kvarter før avtalt tid. Ingen klem som vanlig, bare to usikre venner som ser på hverandre. Vi bestiller hver vår kaffe og ser spørrende på hverandre. Det går tregt i begynnelsen, men vi vet begge hva som står på spill. Vi er begge enige om at vi må få pratet ut om dette, sånn at vi begge kan gå videre. «Dette» mellom oss kan ikke bli noe mer enn det det er, det vil gå over nå, når vi nå har fått pratet ut om det. Etter en time skilles vi, med en klem - som alltid, og vi går hvert til vårt. Ja dette vil, SKAL, gå over, tenker jeg. Uka etter har jeg ferie og har planlagt både det ene og andre som skal gjøres hjemme. Det nærmer seg tross alt jul. Tar litt tid å komme i gang, deilig å sitte med en kopp kaffe og bare slappe av. Det ringer på, sikkert bare naboen, tenker jeg i det jeg åpner døra.
Ikke naboen nei, der står DU. "Hei", sier du forsiktig. Jeg ser fort nedover meg selv, i pysjbukse, topp og håret som sikkert står til alle kanter. "Hei, vil du komme inn", sier jeg og flytter meg sånn at du kommer innenfor døra. Idet jeg lukker døra og snur meg, planter du et kyss midt på munnen min. Jeg blir stående med hakeslepp, og du sier forsiktig; "Sorry, jeg bare måtte, jeg har ikke tenkt på noe annet enn deg siden forrige uke". Jeg er såpass oppegående at jeg får spurt deg om du vil ha kaffe eller noe annet å drikke. Etter å funnet frem kaffe til deg, går vi og setter oss i stua, i samme sofa, men med god avstand fra hverandre… "Hva gjør vi?" spør jeg. "Vet ærlig talt ikke", svarer du og ser meg inn i øynene, føles som en evighet før du slipper blikket mitt. "Tror vi faktisk må få dette ut av systemene våre, men det er vel ikke akkurat den løsningen som gagner noen av oss", fortsetter du. "Nei", svarer jeg forsiktig og ser ned i kaffekoppen min.
Plutselig tar du kaffekoppen ut av hendene mine og holder hodet mitt mellom hendene dine. Jeg ser det komme, jeg ser ansiktet ditt som nærmer seg mitt. Jeg har tid til å stoppe deg, men jeg klarer det ikke, jeg ønsker det ikke. Jeg ønsker å kjenne leppene dine mot mine. Jeg ønsker å kjenne hendene dine mot kroppen min. Idet leppene dine møter mine, eksploderer jeg, og verden rundt meg. Jeg tenker ikke, bare nyter, nyter nærværet ditt. Først forsiktig, så mer krevende. Hender som utforsker, drar i tøy. Idet jeg skal dra av meg toppen, stopper jeg opp og ser deg inn i øynene, de er mørke. Sikker?, spør jeg høyere enn det som var meningen. Ja svarer du, hva med deg? Som svar drar jeg av meg toppen og kaster den bak deg. Jeg reiser meg, tar deg i hånden og drar deg med meg inn på gjesterommet. Det føles som en evighet før alle klærne er tatt av og vi begge står der nakne. Munnen din søker etter min og vi detter ned på gjestesengen.
Det er ikke mye fumling, vi vet begge hva vi vil, og krever like mye av hverandre, all spenningen får utløp og jeg kommer idet du trenger inn i meg. I etterdønningene hører jeg deg stønne og skjønner at du også kommer. Jeg ligger og prøver å puste normalt, da du plutselig sier; "Vel da har vi fått ut den spenningen. Skal vi prøve den rolige måten også når vi først er i gang?" Jeg titter bort på deg og smiler. "Ja, gjerne", svarer jeg. Nesten fjærlett begynner hendene dine å utforske kroppen min. Og lysten bobler opp igjen. Fra topp til tå stryker fingrene dine over meg, pirrer meg mer og mer. Jeg småbiter deg i øret, på halsen, kysser deg og ber om mer. Jeg tar tak i hodet ditt og ser deg inn i øynene og sier "jeg vil ha deg nå, jeg vil kjenne deg inni meg". "Utålmodig?", sier du bare og smiler. Fortsetter å stryke forsiktig. I det jeg er sikker på at jeg skal sprekke, tar du rundt hodet mitt med hendene. Jeg ser inn i to nydelige øyne idet du nok en gang trenger inn i meg.
Jeg stønner… I en rolig rytme sender du meg nærmere og nærmere stupet. Jeg prøver å stoppe deg, prøver å si at jeg nærmer meg. Munnen din legger seg over min og idet jeg faller over kanten er øynene mine som låst fast i dine og jeg ser at du også kommer…. Vi blir liggende en stund, før vi begynner å finne klærne våre og kle på oss. Vi går ut i stua igjen og drikker kald kaffe, etter en stund sier du: "Jeg får komme meg hjem". "Ja" hvisker jeg. I gangen får jeg et raskt kyss på munnen og en god klem. "Hva tror du?", hvisker du. "Vet ikke", svarer jeg, "det vil vel tiden vise…". "Ja", sier du og kysser meg en gang til. "Hils", sier jeg idet du går ut av døra. Den første gangen etter dette, var det rart å se deg igjen, spesielt siden det var med våre respektive, men det var ikke noe ubehag, og jeg håper det er sånn for deg også. Jeg kjenner fortsatt en liten spenning mellom oss når vi treffes. Det er et spesielt glimt i øynene våre, men vi har nok fått det ut av systemene våre, slik at vi kan oppføre oss som vanlig og pleie vennskapet uten å gå noe videre.
